Jeg hadde både mor og mamma
Noen har mor, andre har mamma. Jeg hadde på en måte begge deler, men ikke fullt og helt. Mor fødte meg, derfor var hun så glad i meg. Hun stelte meg de første årene, ga meg det hun kunne gi meg. Hun ga meg sin kjærlighet, men maktet ikke å gi meg en fremtid. Hun måtte gi meg bort fordi hun ønsket at jeg skulle få det godt.
Mamma kom jeg til i toårsalderen. Hun kunne aldri bli min mor, selv om hun ønsket det så inderlig. Hun tok imot meg som sin egen, ga meg det nødvendige. Og klærne sydde hun. De var så fine. Jeg vet at hun var glad i meg.
Hun ønsket nok at det var hun som hadde født meg, for da var jeg bare hennes. Men jeg ble aldri adoptert. Vet ikke om det hadde vært bedre. Men jeg vet at mammas tanker ofte gikk til mor som hadde født meg. Tenkte vel på om mor ville ha meg tilbake, eller om jeg selv ville det. Da ville hennes drømmer bli knust. Uten meg ble hun ensom.
Jeg var så glad i min mor. Hun var så stille, men smilte når jeg kom. Hun sa aldri et bedreidende ord. Irettesatte meg ikke. Var fornøyd slik jeg var. Jeg følte at jeg var hennes kjøtt og blod. Hun sto meg så nær. Om jeg bare kunne vist henne det.
Mamma var jeg så glad i fordi hun lærte meg å leve. Hun var en innspirasjonskilde som ga meg troen på å klare ting. Jeg tvilte nok i blant, for det var ikke så lett. Hun var sikker på seg selv, et livlig menneske og flink til det meste. Det kom så mange til henne. Hun var et bindeledd. Jeg var så glad i dem begge og redd for at jeg skulle såre dem. For slike sår gror ikke så lett.
Mor var mor. Mamma var mamma. I fjor sommer fikk jeg stelle gravene til dem begge. De ligger på hver sin kirkegård, langt fra herandre. Selv bor jeg også langt fra dem begge, men vil så gjerne få sagt: Takk mor og takk mamma.
-Bodil Pedersen.
*
Vi har fått en fortelling fra Bodil Pedersen som hun skrev i bladet «Vi over 60», samt et dikt om barndommen i nord.
Bodil er født på Langvassli, bodde en tid på Lyngmo og kom til Myrseth da hun var ca 2 år. Hun ble gift i Stavanger hvor hun siden har bodd.